Høyrehjernet: Ittens fargekontraster

Wikipedia - CC

Johannes Itten var en sveitsisk maler, designer og kunstpedagog, og er kjent for sine fargeteorier (Løvstad & Strømme, 2007). Disse teoriene presentere han i boken Kunst der Farbe fra 1961. Ittens fargelære er fortsatt i bruk verden over. Det er hans fargesirkel vi bruker, med primærfargene rødt, gult og blått i midten, sekundærfargene oransje, grønn og lilla nest ytterst, og tærtiærfargene guloransje, rødoransje, rødlilla, blålilla, blågrønn og gulgrønn ytterst.

Itten legger frem 7 ulike fargekontraster. Jeg ønsker i dette innlegget å trekke frem de 7 fargekontrastene, og se på hvordan de kan brukes i bilder.

1. Lysmørk kontrasten.

Øyet trekker seg mot sterke kontraster (Løvstad & Strømme, 2007). Kontraster kan skapes ved at veldig lyse farger og veldig mørke farger settes sammen. Sort og hvit er den sterkeste lysmørk kontrasten, men mørk lilla og lys lilla er også en slik kontrast.

2. Kaldvarm kontrasten.

For å skape liv i bilder kan man sette sammen kalde og varme farger. For best mulig resultat er fargeflaten enten mest varm eller mest kald, med mindre felter som er det motsatte. De mindre feltene vil dermed lede øyet dit mot seg.

3. Komplementærkontrasten.

Dersom man går inn i Ittens fargesirkel, finner man fort komplementære farger. De står motsatt for hverandre i sirkelen (Løvstad & Strømme, 2007; Smith, 1988). Rød står motsatt for grønn, blå stå motsatt for oransje, og gul står motsatt for lilla. Vi sier at disse fargene komplimenterer hverandre.

4. Simultankontrasten.

Øyet har mye å si for hvordan vi opplever et bilde, eller en farge. Alle farger og former blir påvirket av de som er rundt (Løvstad & Strømme, 2007). En og samme farge kan oppfattes ulik alt etter om den er satt sammen med en lys farge, en mørk farge, en lignende farge, en ulik farge. Størrelsen av det fargede feltet kan også oppleves større eller mindre. Lyse fargefelt på mørk bakgrunn virker større, og mørke fargefelt på lys bakgrunn vil virke mindre (Løvstad & Strømme, 2007). Dette vil si at sammensetning av farger er svært viktig for en god komposisjon. Øyet selv leter etter komplementære kontraster. Ofte vil dermed den ene av to farger som er satt sammen få et skjær av den andres komplementære kontrast (Smith, 1988). Det er også derfor gråfarger ofte lever sitt eget liv etter omgivelsene. Dersom du maler stuen grå kan den får et skjær av rødt dersom du setter gråfargen sammen med grønne farger.

Sirkelen i midten har samme størrelse og farge.

I filmen kan du enklere se hvordan fargene påvirker hverandre. Firkanten i midten endres ikke, kun fargene rundt.

5. Kvalitetskontrasten.
Vi sier at sterke farger har høyere kvalitet enn duse farger (Løvstad & Strømme, 2007). Ved å sette farger med høy og lav kvalitet sammen, får vi en kontrast, kvalitetskontrasten. Fargen med høy kvalitet vil fremheves.

6. Kvantitetskontrasten.

Ofte når man setter sammen farger, må man tenke balanse, da farger har ulik styrke. Dersom sterke farger settes sammen med svake farger, trenger man mer svak farge for å skape en balanse (Løvstad & Strømme, 2007). Gul regnes som den sterkeste fargen, og lilla som den svakeste. Oransje er etter gul i styrke, og blå er litt sterkere enn lilla. Rød og grønn anses som like sterke.

7. Egenkontrast.

Dersom man går ut fra fargesirkelen og finner de fargene som er mest ulike finner man fargenes egenkontrast. Gul, blå og rød er rene farger, primærfarger, og ligner minst på hverandre, de har størst egenkontrast (Løvstad & Strømme, 2007). Sekundærfargene ligner nest minst på hverandre, grønn, lilla og oransje. Ser man på grønn, gulgrønn og blågrønn har de liten egenkontrast.