Her har jeg prøvd ut skraping som teknikk. Skraping er når man tar maling direkte fra tuben og skraper
den utover papiret. Malingen vil delvis holde på den originale fargen, dersom
andre farger også skrapes på i samme område. Fargene vil dermed skli over i
hverandre og blandes litt på papiret (Smith, 1988). Man kan bruke en
sparklespade til å skrape med. Til denne teknikken tenkte jeg at jeg skulle male en soloppgang, og tok dermed utgangspunkt i et fotografi jeg selv tok i Kenya 2009.
I dette bildet er det tydelig dybde, det vises at noen trær står lengre bort enn det fremste ved at de er mindre. Man kan også skape dybde ved å bruke prinsippene fra forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn. Forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn er vanligst å bruke på
landskapsbilder. Forgrunn er elementer som står nært tilskueren og har klarere
farger, store valørkontraster, med tydelige detaljer og konturer. I mellomgrunnen
er det elementer som befinner seg på lengre avstand, og har mindre kontraster og
dusere farger. Bakgrunnen er lengst borte, og valører er så like at de sklir
over i hverandre.
Bakgrunn
Jeg startet med bakgrunnen. Da
brukte jeg litt rødt, gul og en oransje jeg blandet til selv. Jeg la disse fargene på
kanten av lerretet og brukte en spade til å dra malingen utover arket. Bak
mellomgrunnen la jeg med en spade rødt, og bak skyene oransje.
Jeg lot dette
tørke før jeg la skyene med en spade med en blanding av rødt, gult og sort. Det
samme med mellomgrunnen, bare med noe mer sort i. Trærne i mellomgrunnen malte
jeg med en pensel.
Jeg lot dette tørke før jeg malte forgrunnen, også med en pensel. Jeg lot da
malingen ligge tykt for at den skulle være dekkende og skape en grovere
tekstur. Den grove teksturen gjør at elementet kommer mot tilskueren.
Mellomgrunn
Forgrunn med grov tekstur.
Her er det ferdige produktet:
Kilder:
Smith,
R. (1988). Kunstnerens håndbok. Oslo: Teknologisk forlag.
I dette bildet har jeg brukt to teknikker innenfor akvarell.
Jeg har brukt vått i vått og voks (et stearinlys). Vått i vått er når man
bløter papiret og lar malingen trekke som den vil. Gjerne jobber man med flere
farger samtidig. Fargene som plasseres side ved side kan dermed lett trekkes
inn i hverandre og blande seg. Denne teknikken er ikke mulig med noe annet
medium (Smith, 1988). Voks er når man legger et lag med voks på papiret, og det
blir da et maskeringsmiddel. Voks er vannavstøtende og dermed vil ikke maling
legge seg på disse områdene (Smith, 1988). På denne måten kan man jobbe med
form, og spare de delene av bildet man er fornøyd med.
Først tegnet jeg konturen av et øye med blyant. Deretter
fylte jeg det hvite på øyet med voks fra et stearinlys. Malearbeidet startet
med å dekke hele arket med vann. I første omgang jobbet jeg med blått, sort og
rosa, og lot det tørke. Mens malingen fortsatt var våt kunne jeg løfte arket å
la malingen renne, men det rant ikke over det jeg hadde hatt på voks. Dermed
skapes en mørkere kant ytterst fordi malingen har samlet seg der.
Jeg la et nytt lag med voks på de delene jeg var fornøyd
med. Så bløtet jeg arket nok en
gang før jeg la på en masse farger rundt øyet som jeg lot skli utover, gjerne
også renne litt. Fargene blander seg noe. Jeg har i denne delen av prosessen
liten kontroll over malingen.
Jeg lot det tørke før jeg tok en siste finish på
bildet.
Ferdig produkt
Sammenligning av teknikker
Bruk av voks og vått i vått mener jeg er to rake motsetninger. Ved
bruk av voks får du kontrollert malingen, og hindre den å spre seg utover
bestemte områder, mens med vått i vått kan malingen spre seg og blande seg med
nabofarger på papiret uten at du har særlig kontroll. Den kontrollen du har er å kun bløte ned de partiene du ønsker at malingen skal spre seg til. Jeg bløtet en sirkel rundt øyet. Med vått i vått får du
ingen klare linjer eller brå overganger. Med voks kan man skape sterke
overganger, og kontraster, samtidig som man etter hvert kan spare de delene av
maleriet man er fornøyd med ved å ta voks over. Malingen vil dermed ikke løses
opp av nye lag med maling.
Kilder:
Smith, R. (1988). Kunstnerens
håndbok. Oslo: Teknologisk forlag.
Johannes Itten var en sveitsiskmaler, designer
og kunstpedagog,
og er kjent for sine fargeteorier (Løvstad & Strømme, 2007). Disse teoriene presentere
han i boken Kunst der Farbe fra 1961. Ittens fargelære er
fortsatt i bruk verden over. Det er hans fargesirkel vi bruker, med primærfargene rødt, gult og blått i midten, sekundærfargene oransje, grønn og lilla nest ytterst, og tærtiærfargene guloransje, rødoransje, rødlilla, blålilla, blågrønn og gulgrønn ytterst.
Itten legger frem 7 ulike fargekontraster. Jeg ønsker i
dette innlegget å trekke frem de 7 fargekontrastene, og se på hvordan de kan
brukes i bilder.
1. Lysmørk kontrasten.
Øyet trekker seg mot sterke kontraster (Løvstad & Strømme, 2007). Kontraster kan skapes ved at
veldig lyse farger og veldig mørke farger settes sammen. Sort og hvit er den
sterkeste lysmørk kontrasten, men mørk lilla og lys lilla er også en slik
kontrast.
2. Kaldvarm kontrasten.
For å skape liv i bilder kan man sette sammen kalde og varme
farger. For best mulig resultat er fargeflaten enten mest varm eller mest kald,
med mindre felter som er det motsatte. De mindre feltene vil dermed lede øyet
dit mot seg.
3. Komplementærkontrasten.
Dersom man går inn i Ittens fargesirkel, finner man fort
komplementære farger. De står motsatt for hverandre i sirkelen (Løvstad & Strømme, 2007;
Smith, 1988). Rød står motsatt for grønn,
blå stå motsatt for oransje, og gul står motsatt for lilla. Vi sier at disse
fargene komplimenterer hverandre.
4. Simultankontrasten.
Øyet har mye å si for hvordan vi opplever et bilde, eller en
farge. Alle farger og former blir påvirket av de som er rundt (Løvstad & Strømme, 2007). En og samme farge kan
oppfattes ulik alt etter om den er satt sammen med en lys farge, en mørk farge,
en lignende farge, en ulik farge. Størrelsen av det fargede feltet kan også
oppleves større eller mindre. Lyse fargefelt på mørk bakgrunn virker større, og
mørke fargefelt på lys bakgrunn vil virke mindre (Løvstad & Strømme, 2007). Dette vil si at
sammensetning av farger er svært viktig for en god komposisjon. Øyet selv leter
etter komplementære kontraster. Ofte vil dermed den ene av to farger som er
satt sammen få et skjær av den andres komplementære kontrast (Smith, 1988). Det er også derfor gråfarger
ofte lever sitt eget liv etter omgivelsene. Dersom du maler stuen grå kan den
får et skjær av rødt dersom du setter gråfargen sammen med grønne farger.
Sirkelen i midten har samme størrelse og farge.
I filmen kan du enklere se hvordan fargene påvirker hverandre. Firkanten i midten endres ikke, kun fargene rundt.
5. Kvalitetskontrasten.
Vi sier at sterke farger har høyere kvalitet enn duse farger
(Løvstad & Strømme, 2007). Ved å sette farger med høy
og lav kvalitet sammen, får vi en kontrast, kvalitetskontrasten. Fargen med høy
kvalitet vil fremheves.
6. Kvantitetskontrasten.
Ofte når man setter sammen farger, må man tenke balanse, da
farger har ulik styrke. Dersom sterke farger settes sammen med svake farger,
trenger man mer svak farge for å skape en balanse (Løvstad & Strømme, 2007). Gul regnes som den sterkeste
fargen, og lilla som den svakeste. Oransje er etter gul i styrke, og blå er
litt sterkere enn lilla. Rød og grønn anses som like sterke.
7. Egenkontrast.
Dersom man går ut fra fargesirkelen og finner de fargene som
er mest ulike finner man fargenes egenkontrast. Gul, blå og rød er rene farger,
primærfarger, og ligner minst på hverandre, de har størst egenkontrast (Løvstad & Strømme, 2007). Sekundærfargene ligner nest
minst på hverandre, grønn, lilla og oransje. Ser man på grønn, gulgrønn og
blågrønn har de liten egenkontrast.
Dette er Anne-Cath Vestlys beskrivelse av hvordan hun jobber kreativt. Noen ganger kan vi selv være grunnen til at tankene blir "stillestående" eller blir ledet i en bestemt retning.Det er en trening å la tankene styre veien.
Sitatet er hentet fra http://www.ordtak.no/index.php?emne=Kreativitet 17. november 2014. Bildet har jeg tatt selv i lofoten sommer 2012.
Hensikten er å bevisstgjøre
rundt opphavsrett, hva som er lov å bruke og dele av digitale læringsressurser,
og ikke. På den måten kan man enkelt hente brukerrettet informasjon om
opphavrett. Undervisning kan dermed bidra til bruk og deling på en
læringsfremmende måte, uten å bryte noen lover.
Hvem er målgruppen?
Nettstedet er laget
for alle i grunnskole og i videregående opplæring. Nettestedet er også
interessant for universitets- og høgskolesektoren.
Hvordan virker produktet?
På Delrett.no kan
man finne svar på spørsmål om tema på flere måter. Siden har mange muligheter
for å finne frem til det du lurer på. På fremsiden er det tre faner: "Spørsmål
og svar", "Hva har jeg lov til og bruke?" og "Hvordan gjør
jeg det?" I tillegg har de et søkefelt der jeg direkte kan søke etter det
jeg lurer på. På forsiden ligger også en hel del stikkord man kan trykke på og
lese mer om. Om du på ingen av de 5 metodene over ikke har funnet svar på det
du lurer på kan du selv sende inn spørsmål. Spørsmålene blir besvart av
advokater fra Wikborg Rein.
Nettstedets struktur
Som forklart over
kan man lete frem informasjon på flere måter. Nettstedet skiller også
informasjon om ulike medier som film, tekst, bilde og lyd. DelRett.no er en
ryddig og oversiktlig nettside. Alt er delt inn i kategorier og det er enkelt å
ta seg frem til det man lurer på. Jeg finner også nettsiden nyttig, da mange
bruker materiale de finner på internett ulovlig. For lærere spesielt kan det
være greit å ha et sted å sjekke/dobbelt sjekke hva som er lov og ikke i
undervisningssammenheng, og fremstå som eg godt forbilde.
